Pytonjakt i Florida

Denne teksten ble først publisert i Norsk Herpetologisk Forening sitt medlemsblad i 2020. Slettsnoken volum 10. Noen endringer er gjort i tekst og bilder.

---

Nordmenn fanger asiatiske slangearter i Nord-Amerika

I mai og september 2018 tilbrakte vi til sammen fire uker i Florida for å bedrive feltherpetologi. Et av målene med turene var å finne tigerpyton, en art som opprinnelig kommer fra Asia, men som nå har etablert seg i Florida. I denne artikkelen kommer jeg til å utforske problemet med disse dyrene, hvordan det kan bekjempes, og til slutt fortelle litt om våre egne møter med disse utrolige slangene.

Kjempedaggekko (Phelsuma grandis), opprinnelig fra Madagaskar, er en art man kan finne flere steder sør i Florida. Her fra en av øyene i “The Keys”.

Staten Florida i USA er velkjent for å ha en hel del introduserte plante- og dyrearter, kanskje det stedet i verden med størst andel introduserte arter. I følge fjerde utgaven av “Peterson Field Guide to Reptiles and Amphibians of Eastern and Central North America” fra 2016 opptrer det 62 øglearter i Florida, hele 47 av disse er introduserte. Man skiller også mellom om en introdusert art regnes som invasiv eller ikke, dette handler om hvorvidt den utgjør noen fare og skade på lokal flora eller fauna. Ikke alle av disse artene regnes som invasive, men noen utmerker seg som spesielt skadelige, og får ekstra fokus fra både myndigheter og media. Reptilet du nok ser mest av jevnt over hele Florida er den brune anolen (Anolis sagrei), men man regner foreløpig med at den ikke utgjør noen spesiell fare, og blir satt i skyggen av arter svært få ser noe til, men som kanskje utgjør betydelig større skade. Dette fører oss til blant annet den beryktede tigerpytonen.

Denne store plecostomusen, en sugemalle, er en av de invasive fiskeartene som gjør mest skade i Florida.

Pyton til besvær

Nøyaktig når pytonproblemet i Florida, nærmere bestemt Everglades, begynte florerer det en del diskusjoner rundt. De første individene ble observert i løpet av 1980-tallet, men det tok 20 år før det offisielt ble fastslått at det fantes reproduserende tigerpyton i nasjonalparken.

I en studie fra 2010 ble det testet ut flere modeller for pytonenes opphav, og det mest sannsynlige opphavet ble regnet med å være et relativt lavt antall pyton sluppet ut eller rømt før 1985. Det som er sikkert er at pytonpopulasjonen har eksplodert de siste tiårene. Grunnet nasjonalparkens enorme områder, hvor størstedelen er utilgjengelig for menneskelig fremkomst, er det vanskelig å anslå veldig nøyaktig hvor mange pyton det finnes. De fleste forskere anslår at det finnes minst 30 000, og noen mener det kan være så mange som 300 000 individer.

For å forstå hvordan denne invasive arten kan ha fått et så godt fotfeste i den amerikanske sumpen må vi se litt på leveviset til tigerpytonen og på naturen i Florida. En tigerpyton lever hovedsakelig på mindre pattedyr og fugler, men er også en generalist når det trengs. Som andre slanger er den tilpasset en varierende tilgang på mat, og vil fråtse når tilgjengeligheten er på topp, mens den kan overleve veldig lenge når mattilgangen er lav, ved å justere sitt eget energibruk. Studier gjort i nasjonalparken viser populasjonsnedganger hos mange av pattedyrene som kanin, rev, vaskebjørn, gaupe, osv, flere av de på godt over 80%. Nedganger har også blitt observert hos en rekke fuglearter, som den utrydningstruede graveuglen (Athene cunicularia floridana). Mye tyder på at tigerpytonen har noe av skylden her. I tillegg til å være en svært effektiv jeger er pytonen også effektiv til å reprodusere. De er avlsklare ved relativt lav alder, og en velfødd hunn kan produsere kull annet hvert år nesten hele livet. Når de i tillegg får kull på mellom 20 og 50 egg, blir det vanskelig for de naturlige predatorene å holde tritt. Når tigerpytonene først blir voksne er det ikke mange andre enn de største alligatorene som har sjangs til å ta livet av de, og selv det går ikke alltid like bra. De som har vært på ferie i Florida og kjørt en tur innom Everglades National Park vet to ting om stedet, det er vått, og det er stort. Hva man ser fra hovedveien gjennom parken er bare en liten brøkdel av våtmarksområdene som finnes der. Tigerpyton regnes som halv-akvatisk, og elsker disse områdene, de er virkelig i sitt rette element. Den eneste måten å få sett en tigerpyton i Everglades er å være på riktig tidspunkt til riktig tid, du må se den krysse en av de få veiene som finnes der nede.

Feller, droner, og hundesøk

Så hvordan kan man bekjempe noe sånt som det her? Dette er hva blant annet Florida Fish and Wildlife Conservation Commission (FWC) har forsøkt å finne ut i årevis, og fortsatt jobber hardt med. Flere forsøk har blitt gjort på å lage feller, slik man gjør for å fange tegu og nilvaran i samme områder, men slanger er notorisk vanskelige å fange i felle, ihvertfall hvis man er på jakt etter kun en av de mange slangeartene. Droner har blitt forsøkt, men den gode kamuflasjen gjør de svært vanskelige å se, og siden de er ektotermiske fungerer ikke varmekamera montert på dronene heller. Hundesøk har vært forsøkt, men å spore lukten av en pyton i vått miljø er vanskelig nok om man ikke skal tenke på vanskelighetene å ta seg frem i disse områdene.

“Hands on” bekjempelse er for øyeblikket det mest effektive man har, selv om det ikke er spesielt effektivt i det store og hele. I 2013 ble den første “Python Challenge” avholdt i Florida. Denne konkurransen gikk ut på å fange inn flest mulig pyton i nasjonalparken, over 1600 mennesker meldte seg på (hvor mange som faktisk deltok er uvisst), og 68 pyton ble fanget inn i løpet av måneden konkurransen foregikk. Dette er selvsagt ikke mye hvis man tenker at populasjonen kan være over hundre tusen av de der ute, men det gjorde mye for å sette fokus på problemet blant folket. Siden den gang har det blitt avholdt flere “Python Challenge”, og i mars 2017 ble det satt i gang en nytt prosjekt, “Python Elimination Program”. Programmet ledes av South Florida Water Management District (SFWMD), og de har ansatt 25 pytonjegere. Jegerne er mennesker valgt ut av rundt 1000 søkere, dette er mennesker som stort sett har vanlige liv ved siden av, men på kvelder kjører de rundt i nasjonalparken på jakt etter invasive tigerpyton. De skriver timer og får betalt en helt grei timelønn, i tillegg til å få betalt ekstra for hver pyton de fanger og leverer inn. Desto større slangen er, desto mer får de betalt, en fem meter slange kan gi en utbetaling på 700 USD, altså nesten 6000 norske kroner med dagens kurs. Er det en hunn som ruger på egg, og man samler inn eggene, kan man vente seg enda 200 USD. Dette viser bare hvor kraftig det satses på dette prosjektet, og hvor viktig det er å få pytonpopulasjonen under kontroll.

Nordmenn på pytonjakt

I mai og september 2018 tilbrakte vi til sammen fire uker i Florida for å bedrive feltherpetologi. Vi brukte flere kvelder på såkalt “road-cruising”, hvor vi kjørte på landeveier, hovedsakelig inne i Everglades, fra sent på ettermiddagen til litt utpå natten for å se etter slanger som enten benyttet seg av varmen fra asfalten, eller som tilfeldigvis krysset veien. Tigerpyton er hovedsakelig skumrings- og nattaktiv, så for å maksimere sjansene for å finne en er dette den mest gunstige tiden på døgnet å jakte på. Litt avhengig av naturtypene rundt veiene vil enten små og store tigerpyton jakte langs veiene, eller kanalene langs veiene, ellers er man bare heldig å treffe på en som krysser veien. Det som er karakteristisk med tigerpyton i motsetning til de andre slangene der nede er at når de krysser veien ligger de stort sett alltid helt utstrakt som en rett strek, og kan bruke mange minutter på å krysse veien. Selv når man kommer kjørende med full belysning blir de enten bare liggende, eller fortsetter fremover i samme bedagelige tempo.

For å maksimere sjansene våre ytterligere kontaktet vi en av de 25 pytonjegerne SFWMD har ansatt, Donna Kalil, og ble med henne på jakt en kveld i mai, og to kvelder i september. De forskjellige pytonjegerne har alle sine egne teknikker, noen har et høyt tempo for å dekke størst mulig område, og satser kun på pyton de treffer midt på veien, mens andre heller samarbeider med andre for å dekke samme området grundig. Donna kjører en rundt 20 år gammel Ford Expedition, modifisert til å ha et “jakttårn” på toppen med kraftige LED-lys i alle retninger. Når man er flere med, som når vi deltok i jakten, har man personer stående i jakttårnet for å spotte pyton på veien, i grøfta, eller i vannet ved siden av veien.

På turen i mai brukte vi kun en hel kveld i Everglades, så sjansene for å finne pyton var ikke store, selv om vi var sammen med en erfaren jeger. På turen i september brukte vi derimot flere dager i Everglades, totalt 9 netter ble brukt på feltherpetologi, hvorav to sammen med Donna.

Dette er utsikten fra toppen av bilen. Den opphøyde veien går tvers gjennom store våtmarksområder, mye vann og hlyt gress, perfekt habitat for tigerpyton.

Den første natten i Everglades i september startet med en lang kjøretur fra lenger nord i Florida. Etter omtrent 5-6 timer på veien var vi temmelig slitne og det var blitt sent på kvelden, så vi skulle egentlig rett til hotellet og sjekke inn. Eventyrlysten pirret derimot for mye, «en liten tur inn i Everglades»… Vi kjørte innover i nasjonalparken et stykke, og fant en god del vannmokkasiner (Agkistrodon piscivorus conanti), før vi snudde og begynte turen tilbake igjen. Nå var vi så trøtte at vi holdt på å sovne, og kjørte forbi flere vannmokkasiner uten å stoppe. Bare tre kilometer fra utgangen til Everglades nasjonalpark ser vi plutselig en lang skygge strekke seg over halve veibanen. Dette var så stort at det kunne ikke være en vannmokkasin, eller noen av de andre slangene som naturlig lever i Florida, og vi hadde tross alt kjørt motsatt retning på samme vei ikke veldig lenge før, og da lå det ingen trestokk i veien. Jeg roper «pyton!» til Camilla, og vi begge spretter ut av bilen. Siden vi ikke hadde vært innom hotellet, og alt utenom kamera og en liten slangekrok var pakket ned i kofferter, ble det neste minuttet noe komisk og hektisk. Slangeklypen lå selvsagt pakket godt ned i en av koffertene, jeg husket ikke hvilken, det var mørkt, jeg var trøtt, og gjennomtåket av adrenalin. Heldigvis, som nevnt tidligere, tar tigerpytonene her livet ganske med ro. Den ligger på veien 10 meter foran bilen, i full belysning, men ligger stort sett helt i ro, bare etter hvert begynner den å krype litt fremover. Jeg finner omsider slangeklypen, og vi kan angripe situasjonen på veien foran oss.

Dette er den første tigerpytonen vi fant, omtrent to meter lang. Legg merke til hvordan den ligger helt rett utstrakt.

Denne slangen hadde mye krefter, og tok lang tid å slite ut!

Vi er begge to forholdsvis erfarne med store og små kvelerslanger i fangenskap, og har jobbet i dyreparker hvor vi har håndtert opptil fem meter lange, og 50 kilo tunge kvelerslanger. Store kvelerslanger i naturen har vi derimot ikke vært borti før. Denne første tigerpytonen vi fant var ikke noe monster, men på omtrentlig to meter, og rundt 5-6 kilo, kreftene i den derimot var noe helt annet enn hva vi var vant med på slanger i fangenskap. Vi klarte etter hvert å slite den ut nok til at det gikk an å holde den forholdsvis rolig, og vi fikk den oppi en slangepose. Så da stod vi der, våte av både illeluktende pytonmusk og svette, og med en slange i en pose vi ikke hadde lov til å fange.

I Everglades nasjonalpark er det ganske strengt hva man har lov til å gjøre og ikke gjøre. Å fange ville dyr er strengt forbudt, selv om det er en invasiv art. I nasjonalparken er det kun personer godkjent av FWC som har lov til å fange, og ta ut, invasive tigerpyton, og selv om noen viltvoktere kanskje kunne sett gjennom fingrene på velmenende turister som prøver å hindre ødeleggelse av lokal fauna, er det nok større sannsynlighet for at man møter på en viltvokter som følger reglene slavisk. Boten for å forstyrre viltlivet i Everglades kan fort være på 5000 USD. Vi hadde tenkt litt på dette, hva gjør vi hvis vi finner en tigerpyton på egenhånd. Heldigvis hadde vi avtalt å dra ut sammen med Donna, pytonjegeren, den første egentlige natten i Sør-Florida, dagen etter vi ankom, og skulle da prate med henne om hva vi kunne gjøre. Både hva vi faktisk har lov til å gjøre, og hvordan vi kunne organisert det. Denne kvelden skulle vi selvsagt bare rett til hotellet og kollapse før en ny dag, og ikke stå midt i sumpen med en tigerpyton i bilen.

Vi prøvde å ringe Donna via Messenger på mobilen, men hun var også ute på jakt den kvelden, og dekningen ute i Everglades er på det beste ok, men oftest ikke. Så der var ikke mye svar å få. Vi begynte å høre stemmer et stykke lenger ute i mørket i sumpen, sannsynligvis bare noen campere eller fiskere, men vi tok ingen sjanser. Etter en halvtimes tid uten svar fra Donna bestemte vi oss for å slippe løs pytonen igjen. Selvfølgelig får vi kontakt med Donna like etter vi har kjørt ut av parken..

Tigerpyton nummer to!

Neste kveld blir vi med Donna ut på jakt, siden hun er ansatt av SFWMD har hun tilgang til områder vanlige dødelige ikke har. Disse områdene er inne i selve parken, og i utkanten av parken, og er områder med endeløse vannkanaler på kryss og tvers. Og det er langs disse kanalene hun og flere andre kjører frem og tilbake på nettene og ser etter tigerpyton. Første kvelden med Donna fant vi ingen pyton, men en rekke andre herptiler, disse områdene har lav menneskelig aktivitet og tiltrekker seg mange arter av både fugler og herptiler. Kvelden etter drar vi igjen ut med Donna, denne gangen finner vi en tigerpyton. Dessverre er det ikke kjempen vi håper på, men likevel et kult funn. Det er en juvenil tigerpyton, en bitteliten sak.

Nummer tre! Denne var grei å fange og litt enklere å håndtere.

De neste dagene bruker vi på litt andre ting enn bare reptiler og besøker både dyrepark og “The Keys”, men prøver å komme oss en liten tur ut hver kveld for å lete etter slanger. Et par kvelder før vi drar hjemover til Norge er vi ute å leter, og har en særdeles bra ettermiddag med flere nye arter. Blant annet en av hovedpremiene, en diamantklapperslange. Vi fortsetter utover kvelden før vi møter på enda en, en relativt ung tigerpyton midt på veien. Denne er ikke like stor som den første, så det går greit å fange den, og få den i en pose. Vi får tak i Donna og hun kommer etterhvert å henter den. Når vi ikke trodde noe kunne toppe denne kvelden, avslutter vi med å finne enda en diamantklapperslange!

Kvelden etter, nest siste i Florida, finner vi nok en tigerpyton, denne gangen er den større. Både vi og Donna ler litt når vi atter en gang ringer henne for å få henne til å hente enda en pyton, når hun selv er ute på jakt uten å finne noe særlig. Når hun endelig dukker opp og vi ikke lenger er stresset for å bli stoppet med en fanget slange, benytter vi sjansen til å få tatt noen bilder av den nydelige slangen.

Donna viser oss et par teknikker på fanging og håndtering av disse store kvelerslangene.

Her er det mange tenner, så det lønner seg å håndtere de med forsiktighet.

Hva skjer med slangene?

Man får gjerne litt blandede følelser når det kommer til disse tigerpytonene. Siden vi er ivrige fotografer og reptilnerder ønsket vi veldig gjerne å oppsøke disse slangene for å få oppleve deres ville natur og å fotografere deres nydelige mønster. På en annen side er dette en art som ikke skal være der, de hører ikke naturlig hjemme i Florida, og de er en reell trussel mot den naturlige faunaen. Som alltid når vi fotograferer ville reptiler slipper vi de tilbake der vi fant de, og det gjorde vi også med den første tigerpytonen vi fant, fordi vi ikke fikk tak i Donna. På en måte føltes det naturlig, men samtidig ikke. De tre andre pytonene vi fant ble tatt hånd om av Donna. De aller fleste tigerpyton som blir fanget i Florida blir avlivet. Flere av de som jobber med dette utnytter dyrene så langt de klarer. Donna spiser både kjøttet og eggene fra pytonene hun finner, vi fikk servert pytonpasta den siste kvelden. Skinnet selger hun til preparanter som lager alt fra belter til lommebøker. Andre igjen lager såpe, og mye annet. Noen av slangene som blir funnet blir sluppet ut igjen med radiosendere, både for å prøve å lære mer om bevegelsesmønsteret, eller for å spore hanner til gravide hunner. Etterhvert når vi fant flere tigerpytoner, og tenkte hvor mange vi fant på bare de få dagene vi var der, skjønte vi hvor stort problem dette faktisk er, og hvor viktig det er å fange de for å prøve å minimere dette problemet.

TAKK FOR OSS!

Det er nok ikke siste gang vi besøker Florida, vi sees!